Jeg hadde egentlig bestemt meg for å aldri opprette en blogg. Det er for de som ikke har noe bedre å gjøre. Men i dag ble jeg for første gang så provosert og irritert at jeg bestemte meg for å bryte det prinsippet. Jeg leste kronikken til Ingunn Yssen og Marie Simonsen om "likestilling" og morsrollen. Heldigvis har andre også kommentert dette i avisen og ulike blogger, men jeg blir allikevel mektig provosert.
Jeg er veldig glad for at mine medsøstre for 30-50 år siden har kjempet hardt for at jeg skal få ha mine egne valg i forhold til hva jeg ønsker å gjøre med livet mitt. Dette vedrørende stemmerett, yrkesvalg, mulighet for å melde meg inn i militæret og annet. Det jeg derimot ikke er glad for, er hvordan "likestillingskampen" har endret retning. Det er ikke nok at vi skal ha like rettigheter som menn, vi skal være like som menn også. Jeg trodde at likestillingen skulle gjøre meg fri til å velge, men nå har visst feminister og likestillingsdirektøren valgt for meg.
Det er nemlig ikke politisk riktig å ønske å være hjemme med barna når de er små. - Så undertrykte vi må være hjemme hvis vi velger det.
Det er ikke ok for kvinner å bli sykepleiere, lærere, førskolelærere, frisører eller hjelpepleiere. - Har vi ikke ambisjoner?
Vi må for all del ikke innrømme at vi lar mannen vår fikse bilen, klippe hekken, klippe plenen eller henger opp hyllene i huset. - Er vi så svake at vi ikke klarer det selv?
Men vet du hva, Ingunn Yssen? Jeg stortrives som mamma! Jeg tok en pause i utdanningen min og fikk den fantastiske glede av å få lov til å oppleve den tidlige oppveksten til mine 3 barn hver dag. Jeg fikk se deres første skritt, deres gleder og sorger, fikk trille turer i parken og bruke hvert minutt på deres og mine premisser. Og ikke minst: Jeg nøt hvert et øyeblikk!
Det eneste jeg er misfornøyd med nå, er at jeg dessverre er i full jobb nå, selv om barna fortsatt er små. (5,7 og 9) Jeg skulle veldig gjerne hatt råd til å arbeide 50-60% stilling for å få være mer sammen med barna. Tiden går så altfor fort, og barn, ikke karrieren, er det viktigste vi har.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Du kunne ikke fått sagt det bedre. hvordan ser verden ut om noen få år om vi kvinner ( som faktisk er det eneste kjønnet som kan føde barn)bestemmer oss for å satse på karrieren før barn. jeg trodde likestilling handlet om lik lønn for lik jobb, lik kompetanse for lik utdannelse...Eller skal vi nå pluttselig ønske oss utovertiss, fjærne livmora og rett og slett viske over forskjellene mellom kjønnene???? Det neste blir vell at det skrikes om menstruasjon og vi kvinner får en oppfordring til fjerning av eggstokkene, for det er jo så urettferdig at vi må slite med mensen hver måned... verden er så syk allerede, å jeg savner de gamle verdiene. Mener folk virkelig at karriern er alt. er vi sååå opptatt av berømmelse, penger og ære at neste generasjon skal dø ut??? Jeg trodde det viktigste var ett liv der man kombinerte familie og karriere slik at man har det man behøver, tak over hode, mat på bordet,venner og familie...Jeg kjenner jeg blir så sint over hele dette feministgreiene.... Jeg har selv ønsket meg barn i flere år, men vi havner under kategorien slitere...jeg skulle gitt hva som helst for å bli mamma. Jeg personlig elsker den herlige forskjellen mellom det maskuline og det feminine. Dette gjør at vi fyller ut hverandre perfekt... Jeg vet vi alle er ulike, at mange sikkert sytes jeg er gammeldags, men jeg kunne ikke vært mer uenig i Yssen og Simonsens uttalelser..
SvarSlettTusen takk for det. :)
SvarSlettJeg er også glad for forskjellene det er mellom meg og min mann :) Vi utfyller hverandre med ulike egenskaper som mann og kvinne, og slik skal det være.
Nå skal det sies at min mann også er flink hjemme, og tar sin tørn med både støvsuger og stekepanne. Det er allikevel jeg som lager mest middag, og han som skifter dekk på bilen, og vet du hva? Det synes jeg er helt flott!
Absolutt, og det er jeg helt enig i... Ett hjem blir jo ett hjem fordi man deler på oppgaver. men som du sier er det jo faktisk slik at mannen er konstruert slik at den fysiske styrken er sterkere enn hos de aller fleste kvinner noe som derfor er perfekt til de litt tøffe takene som dekkskifting, snømåkking, hylle oppsetting o.l. mens vi kvinner er dyktigere på andre ting i hus og hjem
SvarSlettI vårt ekteskap kappes vi om å hedre hverandre. jeg er stolt over å kunne diske opp til mannen med det som jeg er god på, og han er stolt over å kunne diske opp til meg. Jeg er stolt over å kunne være litt gammeldags i 2010.. Jeg elsker det maskuline hos min mann..med han er jeg trygg..å jeg elsker det feminine i meg som gør at jeg passer godt inn i armkroken hans...
Lenge leve forkjellen på kvinne og mann:)
Og våre ulike fysiske og psykiske styrker
Jeg er så enig med deg! Veldig bra skrevet! Vi damer som velger samvær med barna framfor karriære i en periode av livet, burde fått igang noe som vil gjøre våre meninger mer tydelige i den offentlige debatten.
SvarSlettHilsen en mamma med høyere utdannelse, men som har valgt å være hjemme med barna de første leveårene fordi barna er det som er viktigst i livet for meg :)
Så flott å høre! Jeg har også høyere utdannelse, men ville uansett ikke vært tiden med mine barn foruten. :) Det er de mest verdifulle årene man kan ha :)
SvarSlettTusen takk for at du tok deg tid til å opprette blogg og skrive så gode ord! Kunne ikke sagt det bedre selv. Vi som er stolte av å være mamma, selv om vi har høy utdannelse, burde ha forent oss på et vis. For det er jammen meg ikke bare-bare å si til arbeidsgiver og kollegaer at man ønsker ulønnet permisjon utover foreldrepermisjonen, for å bruke tid på egne barn. Merkelig nok så blir man mest verdsatt i dette samfunnet dersom man outsourcer barna sine, helst fra de er 5 måneder. Jeg vil ha respekt for mine egne valg. Det får jeg ikke i dagens likestilte Norge.
SvarSlettTakk for gode tilbakemeldinger. Gjør det verd å ha opprettet bloggen. :)
SvarSlettKommer nok til å kommentere her med jevne mellomrom når annet som provoserer meg dukker opp. Dette var bare det første store på en god stund.